Volvo LCP 2000 (1983) - Oversikt

LCP 2000 – gårsdagens fremtid fyller 30 år

Lette materialer, alternative drivstoff, ekstremt lavt forbruk – stikkord for dagens bil. Likevel var det nettopp disse egenskapene som dannet grunnlaget for LCP 2000, Light Component Project.  Dette var en konseptbilstudie rettet mot fremtiden og miljøet, presentert av Volvo Car Corporation (Volvo Cars) sent på våren 1983, for 30 år siden.

Ideen til LCP ble til i 1979, delvis takket være en elbilstudie som Volvo Cars gjorde i 1976 ledet av den geniale ingeniøren Rolf Mellde, og delvis et prosjekt for ultralette småbiler, kalt Ellen. Kravene var en kjørbar prototype for en fremtidig lett bil som var ekstremt drivstoffeffektiv, men samtidig svært sikker og dessuten praktisk brukbar innen år 2000. Teamet, ledet av Mellde, skulle dra nytte av både de nye materialene og nye teknologiene som eksisterte, og slike som var under utvikling. LCP måtte ha plass til minimum to personer, ha en maksimal vekt på 700 kg og et maksimalt drivstofforbruk under 4 liter per 100 km. Nærmest en umulig kombinasjon i 1979.

Fire biler ble bygd – alle med mindre tekniske forskjeller – og de ble vist for første gang på et miljøseminar i Stockholm sent på våren 1983. LCP 2000 så ut som en bil, men annerledes: en kileformet todørs kombi med en oppreist bakende og en plastbakluke som også fungerte som inngangsdør til baksetet. Denne var bakovervendt av hensyn til sikkerhet og plass.  Og ja, det var også plass til bagasje. Hvis du ser nærmere på LCP i dag, vil du gjenkjenne enkelte designtrekk fra Volvo 480, som ble introdusert tre år senere.

LCP-bilene var utstyrt med spesialdesignede tverrstilte turbodieselmotorer av to typer. Begge typer var tresylindrede motorer, men den ene var en 1,3-liters 50 hk lett magnesiummotor, mens den andre var en støpejerns 1,4 liters motor med 90 hk, varmeisolert uten kjølekappe i topplokket og med motoroljen som kjølevæske i stedet. Den gikk på alt oljedrivstoff, som rapsolje, noe som ga bilen en fin lukt av fish & chips når den kjørte forbi. Alle LCP-ene hadde forhjulsdrift og enten en femtrinns manuell girkasse eller en elektronisk styrt CVT.

Ulike typer plast, magnesium og aluminium ble mye brukt i hele designet, både ut fra et vektperspektiv og av resirkuleringsgrunner og fremtidig tilgjengelighet. En liten sensasjon var bruken av karbonfiber i dørkarmene, på den tiden et helt nytt og uprøvd materiale.

Markedet var imidlertid ennå ikke klart for en miljøbil i 1983. Konvensjonelle biler dominerte fortsatt, og kraft og ytelse var nøkkelordene på den tiden. LCP 2000 skapte stor interesse som konseptstudie og idéprosjekt.  Studier av det totale energiforbruket til LCP – livssyklusen fra råvarer via produksjon og levetid til eventuell opphugging – skulle senere danne grunnlaget for Volvo Cars' miljøstrategi EPS og den påfølgende miljødeklarasjonen for nye biler, EPI, som fulgte i 1998.

I dag er LCP 2000 utstilt i Volvo-museet og er fortsatt like interessant som for 30 år siden, kanskje enda mer i dag enn den gang. Den vitner om en fremtidsrettet, innovativ og kreativ «utenfor boksen»-tankegang som kjennetegner Volvo Cars, og som finnes i videreutviklet form i dagens biler fra Volvo.